Det mangler ikke på musikksjangrer i verden, og det er interessant å merke seg hvordan musikksmak varierer etter den enkeltes miljø og bakgrunn. Historisk sett har klassisk musikk vært forbeholdt de velstående, ettersom det var de som tross alt hadde råd til å dra i operaen. Gjennom historien har ulike økonomiske klasser og grupper i samfunnet likt forskjellige ting, og selv om alle i dag har tilgang til det samme, liker vi ikke nødvendigvis det samme likevel.
I innvandrermiljøer rundt om er det gjerne hip-hop som gjelder, da denne sjangeren representerer en subkultur for de som kanskje føler seg litt på kanten av samfunnet. Rappere har nå i tiår hentet inspirasjon fra sine egne hverdagsliv, som ofte bærer preg av vanskeligheter knyttet til det å være ikke-hvit. Bluessjangeren har også et delvis opphav 
i urettferdigheter knyttet til etnisk segregering.
Rockesjangeren har siden 1950-tallet blitt assosiert med opprør, og artister agiterte for at unge lyttere ble rebelske regelbrytere som gjorde ting foreldrene deres aldri ville gått god for. På 60-tallet kom hele «sex, drugs and rock ‘n’ roll»-konseptet, og en hel foreldregenerasjon var urolige. Rocken har kultstatus i dag, og lever i beste velgående som en sjanger i stadig utvikling.
Den noe mystiske og okkulte auraen rocken hadde på 60-tallet da det oppstod rykter om at flere artister og bandmedlemmer hadde «solgt sjelen» for berømmelse, gir rocken et image som trigger interesse hos mange unge og nysgjerrige mennesker som er i en alder hvor de prøver å finne seg selv.
