Menneskets historie er full av fram-og-tilbake-konfrontasjoner mellom ulike folkegrupper og kulturer. Historikere og antropologer kan finne på å beskrive menneskeheten som voldelig og aggressiv, med et behov for å undertrykke. Men selv om vi finner opp stadig mer effektive våpen for å ødelegge hverandre, skaper vi også kunst og musikk – som faktisk kan ha en forenende effekt. Dette må historikerne også anerkjenne.
Se bare på hvordan bluesmusikken i de amerikanske sør-statene fikk de hvite og svarte til å fraternisere med hverandre, særlig når vi sammenligner med hvor lite de kom overens eller. De fleste av oss kjenner til historien o
m hvordan hvite og svarte var segregerte fra hverandre selv lenge etter at slaveriet i USA opphørte, og hvordan det fantes nattklubber, puber og «juke joints» forbeholdt kun én av hudfargene.
Bluesmusikken, som var en blanding av såkalte «work songs» som de afro-amerikanerne spilte, og europeiske harmonier, ble primært komponert og fremført av de svarte, men ble likt av alle. Plutselig kunne hvite og svarte befinne seg på det samme dansegulvet, og riste løs til den samme musikken. De svarte bluesmusikerne oppnådde noe høyere status, og selv om problemene knyttet til rase langt ifra er over den dag i dag, har bluesen vært med på utjevne skillet mellom hvite og svarte.
